Tekst: Maria Santi Bagtas
Foto: Johannes Andersen
Høye forventninger kanskje, men dette ble for tamt.
Jeg var 11 år da Neneh Cherry slo gjennom med hitlåta “Buffalo Stance” fra debutalbumet Raw like sushi (1989). Hun var dermed en av de første kvinnelige hiphop-artister jeg stiftet bekjentskap med. På 90-tallet fulgte flere hit´s som “Woman” (1996) og “7 seconds” (1996), duetten med Youssou N´Dour. Jeg hadde gledet meg til en tur ned ´memory lane´ og hadde store forventninger til konserten på forhånd. Kanskje var det derfor skuffelsen ble så stor i etterkant.
Jeg er på plass i teltscenen Sirkus i god tid og får plass like foran scenen. Fem minutter før konserten skal starte står jeg fortsatt nesten alene i lokalet og blir nesten litt bekymret for at det ikke skal komme noe særlig publikum. Heldigvis strømmer folk inn i teltet idet den svenske 50(!)-åringen entrer scenen. Iført en hvit lakk-shorts, sort dongerivest og neongule joggesko oser den ungdommelige Neneh Cherry fortsatt av kulhet, og åpner konserten a cappella med “Across the Water” fra comebackalbumet Blank Project (2014). Jeg tenker at dette må jo bare bli bra!!
Sammen med den britiske elektronikaduoen RocketNumberNine fortsetter hun med tittellåta fra nevnte album. Til tross for låtas dype bass og suggererende rytme og Nenehs kule dansemooves, er ikke publikum helt med fra start. De neste 45 minuttene jobber hun og bandet seg gjennom nesten hele Blank Project-albumet. Mye småprating og et publikum som virker litt slått ut av varmen denne dagen, gjør at Cherry virkelig må jobbe hardt for å få publikum til å respondere. Hun tørker svetten og setter håret opp i en håndkle-turban og forsøker med litt humor og smalltalk mellom låtene. “Det är varmt som i Medelhavet her – hot as hell!”, sier hun og tilføyer at “Det är härligt att vara her!”.
Jeg er redd den nye og eksperimentelle Neneh Cherry er litt FOR sær og annerledes enn det vi er vant til fra hennes tidligere karriere. Under låta «Out of the Black» øker stemningen noe, men mange hadde nok forventet at Robyn, som er samarbeidspartner på låta, og som selv skal avslutte Øyafestivalen samme kveld, skulle dukke opp. Det gjør hun ikke.
Helt på tampen kommer – heldigvis – det vi alle har ventet på; en av de gamle slagerne hennes fra 80-90-tallet: “Buffalo Stance” runder av konserten, som et slags plaster på såret.
Kall det gjerne nostalgia, men jeg savner den funkye soulsista´en jeg husker Neneh Cherry som fra 90-tallet.