Tekst: Rune Aas
Foto: Frank Michaelsen & Ihne Pedersen
Kan man vitse seg unna dårlig lyd? Tja, kanskje ikke helt, men Mac DeMarco var i alle fall ikke langt unna å lykkes på Øya.
Det er en lett henslengt gjeng med kanadiere som møter oss i Hagen lørdag ettermiddag. «We haven’t slept for two days, so this could turn out to be interesting» proklamerer Mac fra scenekanten. «But anyway, let’s have a good time» fortsetter han.
And good times it was.
Albumet Salad Days som kom i april, viste en kanadisk fyr som ikke bare tar opp arven etter Pavement, men til dels også overgår slackergudfedrene. Det er også fra nevnte skive at DeMarco henter mesteparten av låtmaterialet denne lørdagen. Om det skyldes manglende søvn skal være usagt, men låtene vi får servert i Hagen kommer i enda slackere utgaver enn på plate. Uten at det gjør så mye. Nesten heller tvert i mot.
Lydmessig er ikke konserten helt på topp, men Mac og gjengen byr til gjengjeld på ekstremt god stemning – både i form av trivselsbasert slackerpop og særdeles jovial prat mellom låtene. Det bommes røyk av publikum, gitaristen flørter med damene på fremste rad, hvorpå ikke så flørtende bassist Pierce McGarry lurer på hvor det blir av sikkerhetsvaktene, for «this guy is a threat!» Bandmedlemmene spøker om hverandres matchende white trash-outfit, og det bånnskies ølbokser etter den amerikanske collegemetoden. Det kastes en boxershorts på Mac, som svarer med å ta den på hodet, og når han snur ryggen til publikum viser det seg at han har gaffateip i ræva for å dekke over en diger buksesprekk – nok et tegn på Mac DeMarcos uanstrengte slackermentalitet, og et bra eksempel på band på turné-mantraet «alt kan fikses med gaffateip». Og, oppi det hele spiller den vekslende lydkvaliteten ganske så liten rolle etterhvert.
Etter å satt ny Øya-rekord i lengdecrowdsurfing, sier Mac og gjengen takk for seg, og det er stort sett bare lett lattermilde glis å se blant et storfornøyd publikum. Mac DeMarco og co. på sine side er såre fornøyde med å ha spilt tidlig på dagen, for da kan de jo bare «hang out and drink beer the rest of the night», som de sier.
Tidenes mest joviale Øya-konsert? Lett.
